En kort versjon av historien min.

Jeg satt på et lite kontor på Vinterbro i 2020, kanskje 15 kvm. Jeg hadde et lite kjøleskap, en kopimaskin og to små altfor lave Ikea skrivebord da jeg fikk en telefon; «Hei, det er Mona sekretæren til Petter Stordalen». Jeg tenkte wow, det fungerte. Mona ringte for å kalle meg inn til et møte på deres hovedkontor i Oslo.

Filosofien bak hvordan en vanlig gutt fra Hauketo, Prinsdal fikk Petter Stordalen sin sekretær til å kalle meg inn til et møte viser seg nå 6 år senere til å være fundamentet for hvordan vi har bygd noen av landets raskest voksende selskaper uten kapital, uten utdanning og uten særlig hjelp.

Det har vist seg å være fundamentet for all min utvikling, ekstern, en business filosofi med 500 millioner NOK i omsetning og en trendsetter i flere bransjer i Norge.

Jeg ble spurt i en podcast hvem jeg er. Det var umulig å svare på. Jeg kan si hva jeg gjør, jeg kan dele navnet jeg har fått, historien min, men hvem jeg er? Nei, det går ikke. Du kan ikke putte hele universets historie under en navnelapp «Jeg er en business mann» eller hva enn.

Så jeg foretrekker å ikke definere hvem jeg er, jeg lar det så åpent, «du er», det er den du er, det er det vi alle er. Et åpent spørsmål, det er et mysterium hvem vi er.

Men dette er hvem jeg er i samfunnet, et samfunn jeg hater, for det har ikke skapt noe annet enn problemer: Mitt navn er Markus Klepp Kraiem, jeg er 25 år, bor på Kypros, født i Norge, mor fra Norge, far fra Tunisia, oppvokst på Prinsdal, Hauketo. Min drøm var å bli fotballspiller, som alle andre og jeg var ikke så langt unna, men for mye indre turbulens gjorde at jeg ikke taklet presset. Jeg var blant de 18 beste fotballspillerne i Oslo i tennåringsalderen. Mye utrygghet og ting jeg var helt ubevisst over på den tiden gjorde at fotballglæden forsvant, så i 2020 sluttet jeg.

I den samme prosessen som jeg spilte fotball, solgte jeg alt mulig rart, alt annet enn dop.

I 2017 startet jeg Mystuff, bedre kjent som Treningsgiganten. 10 år inn i dag, tiden flyr. Hva kunne jeg om business annet enn dørsalg og mobilreparasjon? Ingenting, men jeg var ikke redd for å være redd. Så alt jeg kom over ble en lærdom, og desto raskere jeg kunne teste, desto raskere kunne jeg få en respons og lære.

Du lurer sikkert på hvordan historien med Stordalen gikk? Hahahaha, vi kommer dit. I 2020 under covid så ringte jeg og tekstet Stordalen stort sett hver dag. Ikke spør hvordan jeg fikk tak i nummeret. Det er den enkle delen. Det vanskelige skulle være å få han til å svare, svare på meldinger eller telefon. Det hendte at han kom med autosvar «Jeg er opptatt. Hva gjelder det?». Det hendte også at han tok opp, sa hvem er det og la rett på. I etterkant så ser jeg at det var ubrukelig å i det hele tatt prate med han, for jeg hadde ingenting å tilby han. Hva skal han med en uerfaring plagsom 19/20 åring som ringer han hver dag. Jeg ringte fordi jeg hadde lært en ting, som var «Hvis du er et sted eller har noe jeg ikke har, så vet du noe jeg ikke vet, så jeg skal prate med deg».

En tilfeldig lørdag svarte Petter på en melding etter at jeg hadde delt hva jeg har fått til. Han sa «Vi prater til uka». Han tok aldri kontakt.

Jeg fortsatte å ringe og tekste. Og en dag, en tilfeldig ukedag kom telefonen fra Mona. Jeg fikk en dato for møte, men med han sønn, ikke Petter. Fikk beskjed om å gjøre klar regnskapsrapporten, resultatrapporten og balansen. Hæææ? Jeg vet ikke hva det var. Så jeg ringte regnskapsføreren og sa jeg trenger disse to. Hva de skulle med det visste jeg ikke, men jeg tok dem med.

Kjørte til hovedkontoret på Bygdøy, jeg kom i en Audi Q7 så jeg parkerte et stykke unna for jeg skulle leke ydmyk. Det er et lite tips, aldri endre deg for noen, jeg bryr meg ikke om det er Cristiano Ronaldo, Gud eller noen andre, møt opp som du er. Ikke mer, ikke mindre. Jeg har ingen taktikker i livet, annet enn å være meg selv. Alt annet er ekstra last, unødvendig. Fuck de som ber deg endre deg. Du er deg selv, det er bedre.

Uansett, jeg gikk inn hos han. Hovedkontoret så mer ut som et hotell, og jeg var en 20 åring med fattigdomssyndrom, så alt som var mer enn det du så på Hauketo, var WOW. Var der inne i en time, pratet om diverse greier og selskapet. Fikk spørsmål jeg ikke kunne svare på, det var flaut, men som jeg sa tidligere, jeg har aldri vært redd for å være redd.

Jeg ringte regnskapsfører rett etter møte:

Ser du kompetansen? Den var ikke til stede, men jeg hadde en filosofi. Hvis du har eller er noe jeg ikke er, så vet du noe jeg ikke vet, så jeg skal prate med deg.

Dette har blitt fundamentet for alt, jeg har ringt alle jeg kan ringe, milliardærer, CEOs av milliardselskaper, mentorer. Jeg har blitt guidet av noen av de beste i mange felt, fordi jeg har skapt fremgang på egen hånd, så ringte. Jeg har ikke ringt bare for å ringe, jeg har omsatt for hundrevis av millioner NOK også ringt. Spurt om å lære, bare la meg stille deg noen spørsmål. Jeg vet ikke hva de spørsmålene er engang, men vi kommer dit, bare la meg være nærme. Jeg kaller det «kom deg nærme sola». Bare kom deg dit.

Jeg gjør det i dag også, men nå er det litt mer komplisert. For nå er det ingen å ringe, for det er ingen andre som vet, for mitt søk er ikke lengre eksternt, det er internt. Og det er ingen å ringe der inne. Det eksterne var lett, det er lett, noen telefoner, noen møter, noen år med jobb. Ikke så vanskelig. Å gå inn, ouf det er annerledes. Det er helt mørkt, derfor ingen vil gå dit.

Jeg er 10 år inn i business, sammen med to av mine beste kompiser, brødre Mo og Miles. Familie jobber med oss. Samlet omsetning blir nok på nærmere 200 millioner NOK i 2026, jeg bor og gjør hva jeg vil, med unntak av det indre fengselet jeg har satt på meg selv, men det kommer i et annet kapittel. Vi bygger noen av landets kuleste selskaper og bikker sikkert milliarden NOK om 2 år.

Etter denne lange reisen, pilgrimsreisen for å finne ut hvem jeg er, det alle gjør, bevisst eller ubevisst, leter i mørket, det er lyst ute, men innvendig hos oss alle er det totalt mørkt, så ingen vet hvorfor de gjør som de gjør. Ambisjoner er ikke noe annet enn en feil oppfatning av søket etter hvem man er. Når du har funnet det, har du ikke lengre ambisjoner, du kan være kreativ, men ikke ambisiøs.

Jeg har kommet til et punkt hvor det eneste som er ekte, er NÅ. Jeg planlegger fremdeles, men jeg vet det ikke er ekte. For fremtiden leveres også i pakken nå og hvis jeg ikke vet å nyte den Nåen som er nå, så har det ikke noe å si.